Hvordan snøen fikk farge..

Hei igjen !
For hver dag som går kommer vi et steg nærmere våren. Synes det har vært en lang vinter, og jeg gleder meg umåtelig mye over alle vårtegnen jeg ligger merke til i naturen. I hage min er vårens aller første blomster, snøklokkene begynt å titte opp av jorden. Er så glad i denne lille vakre blomsten. Herlig å se at nå nærmer vi oss vår, sol og sommer med stormskritt. Det er lykke det ! Som en liten hyllest til et av vårens første vårtegn vil jeg dele en søt liten historie med dere om denne vakre blomsten.

Hvordan snøen fikk farge

 

Den gang Gud Fader skapte verden og fargene ble til var det sommer, og ingen tenkte på snøen. Englene hjalp til, og så ble gresset grønt, rosene røde og himmelen blå. Smørblomstene ble gule, og ekornet brunt. Og alle var glade. Men som året snudde,og snøen kom dalende- Ja, da var han fargeløs, og nesten ikke til å få øye på. Da gikk snøen til Gud Fader og spurte om det var mening om han skulle gå usett gjennom verden ?

Nei, det hadde vår Herre ikke tenk, men nå hadde han delt ut alle fargene. Snøen fikk gå ut i verden og spørre om noen var godhjertet nok til å dele fargene sine med ham.

Snøen vandret, og vinden bar han. Først kom han til rosen, for han mente det måtte være gjevest å være rød.

- Gjeve rose, vil du dele farge med en som ikke har, og ingen kan se ? Spurte snøen.

Kalde snø, du som biter i både blad og knopp, kom ikke nær meg, sa rosen.

 Og snøen vandre bedrøvet videre like fattig som han kom.

Da fikk han øye på noen smørblomster, som sto og glodde i en eng.

- Vil dere dele litt farge med en som ingen har, og som ingen ser ? spurte snøen.

- Vi er ikke gulere enn at vi trenger det selv. Du som har så kalde klør, kan være glad for at ingen ser deg, sa smørblomstene. Snøen måtte gå like fattig som han kom.

Om litt fikk snøen se noen blåklokker, som sto i en bakke.- Vil dere dele litt fargen med en som ingen har, og ingen ser ? Spurte snøen.Men da blåklokkene hørte hvem det var bøyde de seg ned i gresset. Snøen forsto at her var det heller ingen farge å hente.

Slik vandret han fra blomst til blomst. Overalt fikk han samme svar : Han som var så full av frost måtte bare se å komme seg unna. Han spurte både steiner, gress, skyer og mennesker og dyr. Men ingen ville dele med ham. Til slutt hadde han spurt alle ting i hele verden. Bare en liten blomst var igjen, og den var hvit.

- Du er den siste jeg kan spørre i hele verden, sa snøen. Det er vel ikke å vente at du vil dele farge med en som er så kald som meg, sa snøen. - Men den lille hvite blomsten svarte ikke som alle de andre.

- Tar du til takke med å bli hvit, kan det vel bli en råd. sa den lille blomsten.

- Ille måtte det stå til i Guds skapning om ingen hadde godhjerte til å dele med andre.

Dermed skavet den av litt hvit farge, og ga det til snøen. Og slik gikk det til at snøen fikk den reneste og lyseste fargen i hele skapningen. -Snøen sa til blomsten- som takk skal for gaven skal du være den første blomsten som vokser opp om våren. Om du så vokser rett opp, gjennom meg, skal jeg ikke gjøre deg noe vondt.

Også menneske er glade i denne blomsten, som de kaller snøklokke. Om du ser godt etter, ser du at den har en liten grønn flekk i tuppen av de hvite klokkene. Det var fordi den gav litt av fargen sin til snøen.

Ha en flott søndagskveld.

Klem Merete